Soltak
Hvor ble egentlig soltakene av?
Det må ha vært sommeren 82, kanskje 83. Jeg er 6 år, onkel Per-Arne stjernespissen på et Bjerkviklag som herjer i 4. divisjon. Det er kampdag, sol og varmt ute. Onkel har nettopp kjøpt seg ny bil, en … ja, det var det da. Jeg må vel innrømme at jeg aldri har vært spesielt interessert i bil, bortsett fra at den må kunne frakte meg fra A til B. Jeg kan få bilmerker, færre modeller og lite eller ingenting om motorstørrelser, GTI, turbo eller hestekrefter. Benevnelsene «tøff»/«ikke så tøff», alternativt «kul»/»ikke så kul» holder i massevis, og jeg husker derfor hverken merke eller modell på onkel Per-Arnes bil. Men den var definitivt tøff (alternativt kul).
Jeg skal få sitte på opp til Bjerkvik Stadion, og siden vi er ute i god tid (vi er alltid det i vår familie) tar vi ei ekstra stripe gjennom bygda. Onkel Per-Arne skyver en kassett inn i spilleren. Det kan ha vært en mikstape C60, kanskje C90, eller det kan ha vært originale «Ramp». Uansett, vi snakker Åge:
«Rotsekk, dribleback, fotbailln deinn e ruinn»!
Finnes det egentlig ord for den indre entusiasmen til en 6-åring? Gleden? Jeg sliter i alle fall med å komme opp med noen for iveren jeg følte i det vi rygget ut av oppkjørselen til mor & far, og rolig rullet ned Bertheus Normannsvei. Musikken drithøyt.
For det er noen (musikalske) minner som bare brenner seg fast: å høre outroen på «Racing in the streets» gjennom døren fra rommet til tante den dagen hun flyttet hjemmefra, Max Performance spille «Smoke on the water» på Musikkverkstedet, kjøre inn i Seattle i 93, ikledd grungekostyme og høre "Alive" komme på radioen – eller med vilje sette på «Dark was the night, cold was the ground» en sen nattetime, blakk og alene på en studenthybel i Bergen.
Eller «Fotbaill» - med Åge, i bil i Bjerkvik en lørdag i 82, eller var det 83? Det er ikke viktig. Det viktige er at det skjedde.
Og det som skjedde er at onkel Per-Arne plutselig så på meg, smilte litt (stolt?), før han sa: «Vidar, skal vi rulle opp soltaket?» Jeg forstod ordene «sol» og «tak», men jeg hadde aldri noen sinne hørt dem satt sammen før. Siden begge ordene jo representerer noe som befinner seg over oss, så jeg selvsagt opp - og der var det… Bort legendariske Gate 2 (før fartsdumpene kom) senket vi farten, og med en hånd på rattet og en på sveiva tryllet onkel frem en magisk åpning - midt i biltaket!
Jeg har alltid tenkt på en biltur, i kabriolet, fra kyst til kyst i USA. Fete solbriller, vind i håret, dama ved siden av, pitstops med kald øl og dinermat og gjerne et eventyr ventende et sted langs veien. Og det er vel enda tid, bevares, eller? Uansett har jeg i alle fall opplevd turen Bakken-Gressbanen, i bil med soltak, og for så vidt også vind i håret, sommeren 82. Eller var det 83?
Da vi ankom Bjerkvik Stadion stod alle kompisene mine og triksa på en fot (gjelds det, eller gjelds det ikke?). Status Vidar 6 år: Ikke var jeg klart best i fotball (hehe), ikke var jeg sterkest (jeg var faktisk så tynn at ingen bukser satt på meg – såkalt «buksesig», som nå lenge har vært så hipt, var mitt ufrivillige, ikkesåartige kjennemerke på den tiden) og ikke var jeg tøffest (jeg hadde det nok alltid mest i kjeften). Men, jeg er 100% sikker på at selvtilliten, og sikkert ganglaget mitt, tok en ny form akkurat denne dagen.
Hva så med kampen? Helt ærlig? Jeg husker ingenting. Ikke et spark, en takling, heading, kontroversiell straffesituasjon, gule eller røde kort.
Jeg leste i en artikkel her om dagen at soltakene nå er på vei tilbake. At nymotens klimaanlegg var årsaken til at de ble faset ut mot slutten av 80-tallet. Hvorfor skulle man ha begge deler, liksom? Vel, som en kompis av meg sa, dog i en heelt annen anledning: «Fordi det er tøft». Det er tøft å rulle opp soltaket, kjenne vinden i håret og høre favorittsangen på anlegget. Et fett anlegg. Kall meg bonjævel, kall meg hva som helst. Det bare er tøft.
I dag slipper jeg en ny sang, en jeg virkelig har gledet meg til å dele med dere. Sangen handler om en (bil)tur, en usedvanlig fin en. En dag der alt bare stemmer, der to føler seg fri og forelsket igjen. Der ingenting er planlagt, bare:
«Æ og du (her og nu)»
