Hverdag, uansett
Det var sommeren 1999. Jeg og Ole Ivar satt i Bertheus Normanns vei i Bjerkvik og fant på snutter og sanger. Gaute var på besøk i bygda fra Bodø, og han og Marius kom innom.
Jeg og Gaute hadde spilt fotball sammen, og delt scene under ei juleavslutning i kirka på barneskolen, men ellers ikke hatt mye kontakt i oppveksten. Likevel hadde jeg alltid hatt en følelse av at vi to hadde mer til felles, uten at jeg da helt visste hva. I ettertid vet jeg at han hadde tenkt det samme.
Jeg hadde i årene etter at han flyttet fra bygda hørt at også han skrev sanger, og husket godt at han hadde hatt en litt annen musikksmak enn oss metalheads på ungdomsskolen.
Denne julidagen, i stua til Sigrid og Hans Erik, etter å ha hørt et par av mine og Ole Ivars viser, spurte jeg Gaute om ikke han kunne spille et par av sine også. Han spilte to - «Lett å glemme» og «Vinga på lufta». Og jeg ble totalt blåst i bakken. For det var så utrolig bra. Så fullstendig på plass - spesielt tekstmessig, husker jeg at jeg tenkte.
Jeg skrev på engelsk på denne tiden; noget mer stadionorientert rock. Gaute skrev intime viser, og han og dem inspirerte meg umiddelbart. Litt slik Sigsten sine sanger også hadde bergtatt meg i 1990 - før man på sett og vis visste, eller skjønte, at dette var noe man kunne prøve seg på selv.
Spol så frem til oktober 1999, ting gikk også fort for seg før i tiden. Jeg bodde i Bergen, og sendte en C60-demokassett med 4 sanger til Gaute, Raymond og Kenneth i Bodø. De øvde dem inn, og Hønsehuset studio, med Are Simonsen bak spakene, ble booket for èn dag. For studielånspengene mine, selvsagt. Planen var å rekke fristen for by:larm 1. november.
Det ble en dag, session og etterpåfest på hybelen til Kenneth ingen av oss vil glemme. På mange måter har ingen innspillingsopplevelse i årene etterpå toppet denne.
Og vi fikk by:larm!
På neste demo, spilt inn i januar 2000 (timet med utbetaling av nytt studielån, selvsagt) ble teksten til «Under Six Strings» den første teksten jeg og Gaute skrev sammen. Den demoen ga oss innpass på talentscenen på Norwegian Wood samme år, og noen måneder senere flyttet jeg, Gaute, Raymond og Kenneth til Oslo.
Siden da har jeg og Gaute jobbet sammen; rundt kjøkkenbord, stuebord, i biler, busser, på fly, tog, i nord, sør, vest og øst. Vi har rangla, vi har krangla, vi har hangla, vi har sjangla - for å låne fra et vers fra en av hans perler, «Ensomt å dø». Og det har bestandig gått bra.
Det å jobbe med Gaute i nesten 20 år har gjort meg og musikken min bedre. Og man jobber ikke sammen så lenge om man ikke har det artig og fint sammen. Gaute er blitt en bror, en jeg alltid gleder meg til å være sammen med, og jobbe med.
Og i dag debuterer han på egenhånd - «Hverdag, uansett» er endelig ute!
Jeg har gledet meg så til at alle dere skal få høre det jeg hørte den dagen i 1999, og har hørt nesten hver gang jeg og Gaute har møttes siden. Og jeg har mast på han lenge. Det endte med at jeg og Raymond lurte han inn i studio for å «dokumentere» sangene. Vi rakk gjennom 42 (!) av dem på en dag - og så var plata plutselig klar:)
For Gaute har flere sanger - mange, mange flere. Og de kommer de også. Det må de. Jeg skal i alle fall fortsette å mase. Hjelp gjerne til dere også.
Ta Gaute Fredriksen - Oslos Minste Artist godt imot, sjekk ut og spre «Hverdag, uansett» allesteds!
