Barndomsvenn

«Barndomsvenn» - et magisk ord, spør du meg.

Jeg vokste opp i Bjerkvik, ei lita bygd i nord på 80-, og første halvdel av 90-tallet. Det meste av det jeg fant på og gjorde, det gjorde jeg med de samme vennene.

Det vil si, jeg *måtte jo det. For velsignelsen/forbannelsen (alt etter som man ser det) med å vokse opp på et lite sted, var at det ikke alltid var like mange, eller like mye å velge mellom som i byen.

Skulle det startes fotballag, så måtte så å si alle bli med for at det i det hele tatt skulle bli et lag. Håndballaget bestod selvfølgelig av akkurat de samme kroppene og hodene - og da det på ungdomsskolen kom opp en idé om å starte et band, ja så måtte fire av de samme med her også.

Når man på et tidspunkt ble ordentlig forelska for første gang, så var man dessverre heller ikke alene om å like den samme jenta.

Men, små forhold kan skape store relasjoner.

Og det gjorde det for meg - med venner jeg delte det meste med - det være seg sveis, humor, klesstil, film eller musikksmak.

Da jeg senere i livet flytta hjemmefra, for å studere og følge musikken min, landet jeg etterhvert i Oslo. Det gjorde mange av barndomsvennene mine også - og her har vi holdt, og pleid kontakten. Jeg spiller fremdeles i band med tre av dem, ser Liverpoolkamper med fire andre og tar en kaffe, pils eller går på konsert med dem alle.

Gjennom barndomsvennene mine har jeg kontakt med hele historien min. De vet (så å si) alt om meg, og har vært der hele veien. De har sett meg på lyse dager, og de har sett meg i mørket.

Så er det nok slik at en del livslange forhold kan komme med en slags pris. Noen ganger er det kanskje ikke så lett å forandre seg med barndomsvennene sine. Som regel vil de se deg i lys av den du har vært, eller var.

Kanskje ligner den personen litt irriterende mye på den du er blitt også?

Samtidig så tenker jeg ofte på at vi Bjerkvik-guttene har latt hverandre vokse, endre og utvikle oss. For fotballhelten har jo blitt litteraturmann, rotpeisen businessmann og skolelyset uføretrygdet - uten at det har endret relasjonen mellom oss. Det har bare gjort den dypere.

Det kan være befriende å møte nye mennesker - og det er utrolig viktig. Men, så er det noe med å komme tilbake til disse man har kjent hele livet. De man ikke trenger å bruke mer enn et blikk på å finne tonen med igjen. De som bare ser, og forstår deg. De man går rett til kjernen med med en gang - mer eller mindre hver gang.

Av mine barndomsvenner så er ikke alle her lenger - og ikke alle går det like bra med heller. Det har jo ikke bestandig gått like bra med meg heller. Slik er dette livet. Og ikke alle relasjoner med barndomsvenner er enkle, eller varer heller. Noen kan det kanskje være godt å komme bort ifra også.

I «Vennskapets pris», den siste novellesamlingen Kjell Askildsen ga ut før han døde, skriver han at «den største trusselen mot et vennskap er at den gjensidige påvirkningen opphører». Jeg tror at han, som alltid, treffer planken så godt som den kan treffes her.

Vennskap må pleies.

«Barndomsvenn» er en sang om en type venn. Som man kan savne, elske å møte og prate med - eller være jævlig frustrert over. Mest av alt er den kanskje en slags hyllest til et type lim i livet. For der livet ofte består av ulike former og typer av etapper og bolker, så opplever jeg at barndomsvennene mine er en bestanddel som limer disse sammen.

Den nye singelen vår er ute i dag, 3. mai 2024!

V