“Cato”

Jeg og Cato hadde møttes, men ikke hatt jevnlig kontakt siden “Rodeo”. I studiobaren til “Seasick Steve” hadde vi under innspillingen av debutalbumet mitt i 2002 en kveld kommet i ølprat om å lage et akustisk album sammen, en slags nedstrippa, parallell til “Rodeo”. Jeg hadde nemlig allerede da akustiske versjoner av flere av sangene jeg hadde lyst å dokumentere. I tillegg hadde jeg snutter, rare sanger, nye sanger, instrumentaler og outroer liggende. En rar, men sikkert veldig artig plate å lage sammen, tenkte vi.

Cato var også han jeg ringte da vi trengte slidegitar i forbindelse med innspillingen av “10 Below” på “Sleepless Songs” i 2008. Den Robert egentlig skulle spilt. Over nok et glass, etter endt session i Malabar kom vi sent på kvelden inn på denne samtalen vi hadde hatt gående 7 år tidligere - på idèen om dette litt rare, akustiske albumet. Cato sa da at han hadde bygd seg et lite studio rett over gaten fra Malabar, og at jeg måtte komme over en dag og se. Denne turen, rett over gaten, skulle på alle måter definere det neste tiåret for musikken min.

For i september 2011, etter at utgivelsen av og konsertene i forbindelse med “Sleepless Songs” var avrundet, tok jeg med meg Gibson Heritage-gitaren min, impulskjøpt på fotballtur til Liverpool i 2007, og dro ned i studioet til Cato. 

“Kontoret”, som han og vi endte opp med å kalle det.

I løpet av et par kvelder der hadde jeg plutselig spilt inn 20 sanger, i høyt tempo. Alt live. Så kobla Cato til den analoge keyboardparken sin og overdubba innspillingene sparsommelig. Vi brukte vel et par kvelder på det også. Bjarne Stensli miksa albumet på to dager, og vips så var “Sidewalk Silhouettes” klar. En slags utbygd “Blue” - "Blue 2". 

Jeg må innrømme at responsen på “Sidewalk Silhouettes” overrasket meg litt. Ikke fordi vi ikke syntes albumet var bra - jeg og Cato virkelig, virkelig digga det – 100%. Men, fordi jeg nok der og da tenkte at folk kom til å synes at albumet var litt “rart”. En slags hybrid, som inneholdt noe folk, noe á la filmmusikk, noe pop, noe ambience, noe country. Noe rock.

“Sidewalk Silhouettes” var og ble akkurat det albumet jeg gikk for å lage. Jeg hadde et enormt behov for å gjøre akkurat dette albumet i 2011. Å fri meg litt fra rammer, forventninger, forhåpninger og andre type steiner på skuldrene. Slippe ting helt løs.

At Dagbladet endte med å kalle det min "Musikalske hovedoppgave" ser jeg nå i ettertid at kanskje stemmer på et vis. "Sidewalk Silhouettes" viser mye av meg som sangskriver og artist.

Jeg husker at jeg skulle spille releasekonsert på gamle Sinus i Bodø samme dag som albumet kom ut, og at Tord, en kompis som da jobbet i Platekompaniet, ringte og vekket meg morgenen etter med nyheten om at albumet hadde fått terningkast 6 i Dagbladet. “Vidar, du må trykke flere plater!”, sa han. Og når responsen fortsatte på samme vis utover dagen, gjorde det sitt til at 2012 og 2013 ble begivenhetsrike, og svært aktive år - spesielt på konsertfronten. Jeg spilte masse, og på mange forskjellige type steder. 

Å spille på banketten til TIL i festsalen til banken i Tromsø overgikk helt klart å impulsopptre på gullfesten til Rosenborg, på forespørsel fra Skars, i 2004 (en helt annen, og nokså nervepirrende historie - all den tid ungene mine nå holder med og spiller for Vålerenga…). 

V

Topp 3 konserthøydepunkt 2012-2013:

1.
Cato og jeg, alene på Lille Henrik-scenen på Bukta, før Rival Sons, eller var det Lissie? Cato trykket på alle boksene han hadde (to fullpakkede brett, tror jeg); jeg spilte på akustisk Martin, og sang så hardt og høyt jeg kunne. Så fikk vi også et tettpakket utendørs publikum til å plystre med (, og i takt med) oss. Alt i alt en av de absolutt mest rocka konsertene jeg har gjort - alene med Cato. 

2.
Cato og jeg, alene i Bjerkvik kirke. Vi hadde spilt i Vesterålen kvelden før, og havnet på nachspiel med Joddski og gjengen. Det gikk som det måtte gå, og endte med at vi ikke rakk transporten til Bjerkvik morgenen etter. En lokal 18-åring måtte da kjøre oss, i et hattfåkk. Det var så vidt vi rakk lydprøven, mammas elggryte og vår egen konsert. Men, for en kveld, og opplevelse det ble! Det var første gangen både Cato og jeg spilte konsert i en kirke, og vi hadde derfor øvd inn et litt annet sett til denne jobben. Jeg hadde på dette tidspunktet begynt å skrive en del historier (som ikke var sanger), blant annet en om bestemor og bestefar (som var i kirka denne kvelden). I forbindelse med den gjorde vi bestemors favoritt med Jim Reeves, «I love you because». Så spilte vi også «Blind Willie McTell» og «Amazing grace». Og havna på nachspiel igjen. 

3.
Alene på Crossroads/Krøsset i Oslo. Fire seriekobla røramper (Arkitekt: Øyvind Blomstrøm) bak meg på scenen, akustisk 12-strenger og Morten Mormone som lydmann; som skrur opp der andre skrur ned. Det er alltid noe eget, og ekstra nervepirrende med å
spille i Bjerkvik og i Oslo - på stedet som er, og stedet som har blitt et hjemsted for meg. På akkurat denne turnèen gikk begge konsertene knallbra. Så spilte jeg også en av favorittlåtene mine, “Runaway wind” med Paul Westerberg.