Det lå visst mer i den pappesken i kjelleren…

I dag slipper jeg mitt andre arkivalbum, og mitt tolvte album, alt i alt: «Sidewalk Silhouettes Vol. 3: Demos & Outtakes (1998-2005)». Albumet følger «The Hønsehuset Tapes (1999-2000)», som kom for to uker siden.

Denne gangen presenterer jeg 16 uutgitte innspillinger og låter fra de første knappe ti årene av karrieren min. For første gang blir et par låter fra kjellerdebuten min, «Blue» (1998), offisielt utgitt. I tillegg er det demoer, overskuddsmateriale fra album, en livelåt og en innspilling fra NRK. Kriteriet for utvalget har vært at innspillingene skulle ha noe ved seg som jeg likte, og som jeg ville skulle finnes tilgjengelig andre steder enn i en pappeske i min egen kjeller.

Felles for alle innspillingene, og for så vidt for alt jeg noen gang har gjort med musikken min (eller i livet for øvrig), er at de og den er blitt til sammen med andre. Andre, fantastiske flinke folk. Jeg vil derfor benytte anledningen til å takke alle dere jeg har fått spille og jobbet med, fått være rundt og være med i alle disse årene. Det har vært så lærerikt, utviklende og inspirerende! Uten dere hadde ikke all denne musikken blitt til, eller slik den ble.

Karl Johan f.eks - han preget alt jeg gjorde på «Blue». Hvert gitaranslag, hver endestavelse, hvert bakpå bassanslag og hvert munnspilldrag. Han dro alt han kunne ut av meg, der og da.

Yngve Sætre, Kjetil Draugedalen, Frode Jacobsen og Alexander Kloster-Jensen, George Tanderø, Tift Merritt, Ingrid Olava, Geir Sundstøl, Erland Dahlen, Bjørn Holm, Lise Voldsdal og Mikael Lindqvist. Are Bredahl Simonsen. Pytten. Kai Andersen. 

Cato & Seasick Steve.

Robert. 

For en gjeng jeg fikk jobbe med ila årene mine på engelsk!

Og, viktigst: Gaute, Kenneth, Raymond og Eirik. Fra 2000 til 2004 stod vi noen hundrevis av timer i øvingslokalene på Borgen og i Sagveien. Ofte fra kl. 08.30 om morgenen - på lørdagene! For en vilje! Og for en følelse når det satt! Vi ble et bra band, rett og slett.

Og Gaute, etter at vi «formaliserte» samarbeidet om tekstene mine i 2003 - for en fantastisk opplevelse det har vært å skrive i lag med akkurat deg i 20 år. Nå må du få spilt inn flere av sangene dine - de er så j… bra!

Og… Gaute, Kenneth og Raymond - for en følelse det har vært å stå i et øvingslokale, og være i studio sammen igjen, 21 år etter Hønsehuset! Høre Kenneth telle inn, Gaute styre i land arrangementene og Raymond spille som bare han kan - på Arnljots Gibson Firebird. Sirkelen ble på alle vis sluttet med tidenes guttetur og innspilling av fire nye sanger hos Cato på Filtvet forrige helg - og hva som skjer videre nå, det… 

————

Vol. 3 i min pågående serie av Fortaussilhouetter er kanskje ikke en like homogen samling sanger og innspillinger som «The Hønsehuset Tapes» var. Men, disse 16 sporene viser frem mange, og kanskje litt andre sider av det jeg og de med meg prøvde på fra slutten av 90-tallet og frem til midten av 2000-tallet. 

Under har jeg denne gangen også skrevet noen linjer om hvert spor, for de interesserte.

Etterstad 12/6 2020

V

————

1. Moon Romance: Fra «Blue», innspilt i Storø Studio i Bjerkvik, høsten 1998. Den aller første av mine egne sanger jeg spilte inn i et ordentlig studio. Gitar og vokal ble gjort live, før jeg la på sparsommelig bass etterpå. Sangen er en jeg liker godt fra de tidlige årene - en jeg følte jeg fikk det til på. Den er delvis skrevet (i hodet) i bilen, kjørende fra jobben jeg hadde på ungdomshjemmet Storfossen i Gratangen, over til Bjerkvik, i 1998. Månen og skyene over Øse en halvklar høstkveld.

2. Dancing With Ways: Også fra «Blue», og innspillingsmessig skodd over samme lest som «Moon Romance», bortsett fra at Karl Johan på denne foreslo litt rytme i refrenget. Løsningen ble at jeg trommet lett med fingrene på metallsøppelbøtta han hadde stående i studio. Med litt klang på satt det! Da jeg våren 1999 bodde hjemme hos en familie i Havana på Cuba et par uker, var det denne folk ville høre om og om igjen, når jeg tok frem gitaren for bakgårdskonserter om kveldene. Den minnet dem om «Hotel California», sa de. Når jeg hører de to første akkordene igjen nå, hører jeg at de hadde et poeng. Kanskje skulle jeg avsluttet den med en episk gitarsolo?

3. Barefoot Ballet: Innspilt sammen med Robert, på badet på hybelen min i Stensgata i Oslo, på Roberts 4-spors Tascam, med min SM-58 mic. En av de artigste (og fuktigste) innspillingene jeg har gjort. Robert var en magiker på Tascam’en sin. «Barefoot Ballet» ble skrevet på hybelen min på Landås i Bergen, høsten 1996. En slags drøm som kom ut i en sang, skrevet på 5 minutter. Det skjer sjelden. «Barefoot» var, sammen med «Moon Romance», en av de første sangene som fikk meg til å føle at jeg var på sporet av noe. At dette med låtskriving kunne være noe for meg. Jeg spilte inn en versjon av denne i Al Deloners (Midnight Choir) studio i Oslo sommeren 1997 (også da med Robert tilstede), men den er blitt borte på veien et sted. 

4. Fly Across The Moon: Skrevet sammen med Ø rundt kjøkkenbordet i Bertheus Normanns vei 4 i Bjerkvik, sommeren 1997. En sommer vi skrev om lag 50 sanger («sanger») sammen. Om alt (og alle). Vi spilte dem på Jægerkroa og, men også det opptaket er blitt borte. Det er litt synd, for der ble sangene fremført akkurat slik de skulle være, foran dem de handlet om/var skrevet til. Denne er innspilt i samme 4-spors baderomssession som «Barefoot ballet». Gitaren jeg spiller på er Kallemanns (Roberts pappa) 12-strenger.

5. Be All Right: Vi burde gitt ut denne våren 2003. Den var skrevet i kjølvannet av bruddet med EMI - i en 30/70 %s blanding av frustrasjon og ny inspirasjon. En bra blanding for rock ’n roll, det. Innspillingen er fra Juke Joint Studio på Notodden, der vi spilte inn ti sanger i mai 2003 - hos Seasick Steve, som året før hadde produsert «Rodeo» sammen med Cato «Salsa». Opptakene fra Juke Joint i 2003 kunne fint ha vært andrealbumet vårt, hører jeg nå. Fem av innspillingene er inkludert på Vol. 3. «Be All Right» har alltid vært en personlig favoritt i katalogen min. Det er slik rock jeg virkelig ELSKER å spille. En hybrid av Buddy Holly, Stones og Sex Pistols (i alle fall èn av sangene til sistnevnte). 

6. Here It Is: «Stand up Straight»-versjonen av denne (produsert av Yngve Sætre i 2004) ble vår første radiohit. Versjonen fra Juke Joint året før er litt røffere, tempoet litt saktere - men, jeg synes ambisjonen med sangen kommer godt frem her. Jeg og Gaute jobbet vanvittig mye med teksten på «Here it is», husker jeg. Vi hadde en følelse av at dette var en låt vi måtte få til - og det synes jeg vi gjorde. Jeg har alltid likt de hverdagslige bildene i versene, skrevet om de årene og hendelsene som vi tenkte skulle komme. Og som kom.

7. Yeah!: «Yeah!» er en litt annerledes sak i diskografien min - jeg klarer ikke helt å forklare hvordan. Den var artig å spille live – der den alltid kom direkte etter «Locomotion» - men, den ble egentlig aldri vurdert for noen utgivelse. For et par år siden overvar jeg et kommunestyremøte på nett, og jeg fikk da en idè om å lage en norsk versjon av «Yeah!», med tekstlinjer utelukkende bestående av sitater fra politikerne på møtet. Jeg vet… det høres litt crazy ut. Men, det gjør noen ganger kommunestyremøter også. Vi får se om den norske versjonen treffer bandspilleren en gang. 

8. Right In Front Of You: Måsene. Ikke ante vi at de romsterte på taket, rett over rommikrofonen Seasick Steve hadde plassert i loftsrommet utenfor selve innspillingsrommet i Juke Joint. Med døra åpen. All lyd fra oss i innspillingsrommet lak ut dit, og blandet seg med lyden av måsene. Da vi kom inn i kontrollrommet for å høre opptaket, skrudde Steve måsesporet på fullt. Da var miksen mer eller mindre i boks! Den årvåkne lytter vil legge merke til at denne versjonen har en annen tekst i versene enn den versjonen som endte på «Sleepless Songs» i 2010. Den forteller en annen historie, om en annen karakter. Karakteren er ikke meg, men han har dukket opp i ganske mange av sangene mine. «Right in front of you» fikk også gleden av å bli norsk på «8530 Bjerkvik» i 2018, under tittelen… ja, «Like fremførr dæ».

9. Highways Of My Mind: Dette er aller første gangen jeg og bandet spiller denne sangen. Sangen var helt ny, og teksten ikke helt ferdigskrevet/arrangert, da vi kom til Juke Joint i mai 2003. Vi hadde derfor egentlig ikke tenkt å spille den inn der. Men, siden ting gikk unna (vi hadde øvd MYE), tok jeg den frem. Vi gikk gjennom partiene, snakket litt om hvor og når hvem skulle komme inn og ut, og hvor vi skulle ta den opp og ned – og så trykte Steve på «play» og «record» på båndspilleren. Det dere hører er resultatet. Ikke bare «first take» - dette er «FIRST TIME»! Det er ikke ofte man får fanget første gjennomgang av en sang, men her gjør vi det. Man kan høre at ingen av oss ante hvor det kom til å bære hen. Vi leter oss frem. Et siste krumspring før vi skulle pakke sammen. Jeg synger nokså intenst. Gaute liker ikke gitarsoloen sin, sier han. Han om det. Jeg elsker den, og denne innspillingen.

10. Isolation Rd.: Spilt inn i «Superhjørnet», Eiriks studio i hjørnet av øvingslokalet vårt i Sagveien 17 i Oslo, der vi øvde i årene 2002-2004 (studionavnet er et ordspill på studioet «Supermono», som lå vegg i vegg, og hvor jeg spilte inn «Vidar Vang»-albumet et par år senere). Vi spilte inn en del demoer i «Superhjørnet», og «Friemann», bandet til bandet, spilte inn en EP der. Denne versjonen av «Isolation Rd.» er smårar, og møtte motbør fra musikkbransjefolkene rundt oss - men, nettopp derfor tenkte jeg den fortjente sin plass akkurat på denne utgivelsen. Og så henger den litt sammen med neste spor også. Tekstmessig hadde vi tenkt at «Isolation Rd.» skulle ha 3-4 vers, slik sanger gjerne pleier å ha, men Gaute og jeg kom frem til at det holdt med det ene. Det sa det som var å si.

11. Can’t Make You Come Back To Me: Gaute har, som alle som har fulgt meg en stund vet, skrevet tekstene mine sammen med meg i snart 20 år. Ved et par tilfeller i årene mine på engelsk kom han med ferdige tekster til bordet vårt også. Dette er en slik; en fantastisk tekst skrevet på vår lokale pub «The Fly Fisher» på Bislett, høsten 2002. Den startet som et forsøk på å skrive en parodi på en countrytekst, forteller Gaute. Etter en dunk vin (eller to, eller tre… vi var unge og utholdende i de dager) ga vi teksten en melodi i tante Randis feriehus på Ulefoss en vinternatt i 2003. «Can’t make you come back to me» er å finne i en akustisk versjon på Vol. 1 av «Sidewalk Silhouettes» fra 2012, men originalen fra Superhjørnet har alltid hatt noe helt eget ved seg. Oppfinnsomheten til bandet, og da spesielt Eirik, i arrangementet og produksjonen - samt Eiriks fantastiske miks på eget miksebord, er helt spesiell for oss i diskografien vår. Og, i akkurat Eiriks hender ble den selvsagt en sang for headsettet også.

12. Isolation Rd.: Minidiscopptak fra eneste gang vi spilte med bandet i Moss, i 2003. Dette er også første gang vi spiller «Isolation Rd.» sammen - ikke planlagt, ikke perfekt. Men, artig! Nettopp det ordet har jeg også prøvd å la legge listen litt for disse samlingene med «Fortaussilhuetter». Ting jeg selv syntes var artig å høre igjen. Denne er en slik. Full gass - på en rolig låt. 

13. Turn To You: Outtake fra andrealbumet mitt, «Stand Up Straight». Spilt inn live i Duper Studio med Yngve Sætre, i 2004. Sangen endte mange år senere opp som åpningssporet «Ny dag» på albumet «8530 Bjerkvik» (2018).

14. Weary Blues From Waitin': Denne versjonen av Hank Williams sin klassiker spilte jeg inn en desembermorgen i 2004, i NRKs studio i Fredrikstad. Tom Skjeklesæther hadde radioprogrammet «Cowboy & Indianer» på NRK P1 på den tiden. Han hadde hørt meg gjøre sangen på Siste Reis i Halden på «Rodeo»-turneen et par år før, og spurte om jeg kunne spille den inn til programmet hans. Innspillingen ble første spor på CD-utgivelsen «Cowboy & Indianer» (Norskamerikaner/NRK). Takk til NRK for at jeg fikk låne sangen til min egen samling også!

15. Alive: Demo til mitt tredje album, spilt inn en høstdag i 2005, i Supermono Studio, vegg i vegg med rommet som hadde vært øvingslokalet til meg og bandet. «Alive» er, på sitt vis, en slags «Working man blues» (à la Merle Haggards «Working man blues», that is). Dette er lyden av en sang som faller på plass. Jeg og Gaute refererer ofte til dette punktet som det aller fineste for oss. Det øyeblikket der en sang lander, fremdeles er uangripelig fra utsiden - og der vi for en dag eller to svever litt på følelsen av å ha laget noe VI liker, og er stolt av. Så går vi selvsagt videre. Tekniker/kor/gitar: Gaute Fredriksen.

16. Stand Up: Kanskje den sangen jeg, før jeg gikk norsk, har blitt mest forbundet med. «Stand Up» er i alle fall min mest radiospilte sang på engelsk. Den ble til i en periode der noen sømmer begynte å rakne litt, både i mitt liv og i livet til folk rundt meg - mot slutten av 20-årene. «Stand Up» er en gospel, om lete etter en vei videre - et tema som går igjen i mange av sangene på albumet «Vidar Vang» (2006).